lørdag 30. oktober 2010

Fedrenes Løgner

Jeg har ikke lest noe av Tom Egeland før, men jeg har skjønt at han er veldig populær, og tilsynelatende skriver underholdende og spennende bøker. I sommer leste jeg noen intervjuer med han hvor han fortalte om boken som skulle komme, som denne gang var en roman, med 3 generasjoner berømte menn, med hver sine løgner. Jeg syns det hørtes spennende ut, jeg liker spesielt godt å lese historiske bøker, så jeg tenkte at denne skulle jeg lese og fikk tak i et ukorrigert eksemplar på jobben.


Victor Scott er siste skudd på stammen av en serie store menn, faren hans var polarforsker og forsvant på Vestisen, farfaren var nobelprisvinner i litteratur og krigshelt, og oldefaren var en kjent skipbrudden, som var strandet på en øde øy i 20år.
Det er blitt slutt mellom Victor og kjæresten, kompisen hans driver et forlag og overtaler Victor til å gi ut bok om familien sin.
Victor reiser til forskjellige deler av verden for å finne ut mer. Boken fungerer som en bok i en bok, der vi får lese hva Victor skriver underveis om de enkelte. Brev mellom de involverte er også med.
Problemet med denne boken, fra starten av, er språket. Egeland skriver lett, det er underholdende, men jeg klarte ikke la være å henge meg opp i enkelte ting jeg rett og slett syns er dårlig skrevet. Jeg leste jo et ukorrigert eksemplar, men da boken kom i butikkene sjekket jeg et par spesifikke ting, og de var ikke endret.
For det første så handler jo dette om tre generasjoner, og jeg syns det er merkelig at alle personene uttrykker seg likt, med gjentakelser i setningene osv. Som her hvor en dame født i 1880 i 1942 skriver i et brev; Som jeg har grått! Gutten min! Jeg har grått meg tom for tårer- tom!!! sier jeg deg, tom! .. Skammen!!! Tenk deg skammen!
Jeg tviler sterkt på at eldre damer på 40tallet brukte mange utropstegn etter hverandre.
Jeg syns han skriver ting rett ut, det blir "over-forklart" for leseren. Som da Victor og kjæresten er uenige om barn, hun vil og han vil ikke, han skriver hvordan det skaper en kile i mellom dem som med tiden driver drem fra hverandre. Det skjønner vi selv. Samme med scenen som er lagt inn når de slår opp, den er skrevet akkurat som novellene man måtte skrive på ungdomsskolen. KLISJE, og fullstendig unødvendig for historien. Og igjen med gjentakelsene; Jeg slår opp! Hører du? Slår opp!
Jeg syns også det var litt teit at faren til Victor liksom advarte og så klimaforandringene for 100år siden. I tillegg har annenhver replikk i boken utropstegn, noe som gjør at dialogene blir litt masete.
Jeg syns det er synd at språket ødelegger, for Egeland har funnet på en spennende historie med mange lag.

Jeg lurte på hva slags kritikk han ville få i Aftenposten og Dagbladet, og jeg ble litt overrasket over at ingen nevner det dårlige språket. Han får helt ok anmeldelser, den er underholdende. Det er kanskje ulike forventinger til forskjellige forfattere.

fredag 29. oktober 2010

Rainy Days

 som det regner og er grått ute er det ekstra deilig å være inne å kose seg.. Tenne litt lys og høre på deilig musikk..




Late Night Alumni - Rainy Days
M.Craft - Sweets
Mazzy Star - Flowers in December
Chungking - Following
Ralph Myers - Stormy Weathers

Eller dra på cafè med bestevennen din..



Jeg elsker høsten!

lørdag 23. oktober 2010

Jeg vil på teater!

Jeg leste om Karsten Alnæs' sitt stykke Trollbyen i A-magasinet forrige uke, det var en lang artikkel om hvordan Oslo var i gamle dager. Jeg har lyst til å se stykket, og der har skuespillerne på seg tidsriktige kostymer. Ikke som da jeg og mamma skulle se et Ibsen stykke og så hadde de på seg olabukser. Jeg skjønner jo at det er bra med nytolkninger men en gang i blant har jeg lyst til å bli dratt tilbake til en annen tid. Fikk aldri sett Fanny og Alexander på Nathionaltheatret, og det hadde jeg såå lyst til å se. Jeg elsker filmen!
Billettene til Trollbyen koster 390kr per person, jeg kunne fått til halv pris hadde jeg vært student, men denne høsten er jeg ikke det lenger. Kunne vi ikke hatt sånn som i andre land, at det er rabatter for "unge", ikke bare studenter..

fredag 22. oktober 2010

Det ligger i blodet


"Det ligger i blodet" handler om familien Radley, som bor i en liten engelsk landsby. Det er Peter og Helen, med barna Rowan og Clara. Baksideteksten sier tydelig at the Radleys ikke er som alle andre, de har sensitiv hud, de hører ikke fuglekvitter, kan ikke klappe hunder og datteren Clara blir syk av å være vegetarianer. Boken gir inntrykk av å være litt mystisk og creepy.
Det opplagte er jo å anta at de er vampyrer, så jeg håpet de var noe annet spennende. Det var de ikke, de er vampyrer, og i alle vampyrhistorier så er det noe som er som mytene mens noe er feil. De kan være i sollys, men de blir svake. De kan fly, hvis de har drukket blod. I tillegg er flere "kjendiser" egentlig vampyrer, som Lord Byron og Jimi Hendrix, de bare staget sin egen død. Politiet i Manchester, hvor vampyrmiljøet er stort, vet om deres eksistens, og har en slags "noen kan ofres for fellesskapets beste"-filosofi.

Familien Radleys er "avholdne", og før hvert kapittel siteres det fra "Håndbok for avholdne". De har et ganske kjedelig liv, og det er visse plager som følger av å være avholdne. Det er lenge siden Peter og Helen har hatt noe romantikk i ekteskapet. Barna vet ikke at de er vampyrer, de er ikke populære på skolen, Rowan spesielt blir plaget av de andre guttene, han har eksem, er blek og alltid trøtt, en typisk "plaget sjel". Clara har hvertfall en vennine, pene Eve som Rowan er dypt forelsket i. En kveld oppdager Clara kreftene sine, med alvorlige konsekvenser.
Peter og Helen forteller barna hva de egentlig er, og tilkaller Peters bror for hjelp, den avanserte og blodtørstige Will, som har sine egne problemer og fortid med familien.

Jeg syns boken brukte altfor lang tid på å "komme i gang", da jeg var halvveis følte jeg fremdeles at det var en innledning til selve historien. Matt Haig skriver forholdsvis enkelt, mulig det er bedre på engelsk, som er originalspråket. Boken er helt grei, underholdende nok, og den tar seg opp i andre halvdel.

mandag 18. oktober 2010

the truth about Melody Browne

Jeg er ikke noe glad i "chick lit" bøker, det blir for enkelt og jeg syns ikke det er så morsomt å lese om jenter som er i overkant desperate og gjemmer regninger bak pc'n og tror de forsvinner.
Jeg tenkte at dette var en chick lit bok, kanskje mest pga det søte coveret, men jeg syns historien virket som den var mer original enn andre jeg har sett på, så jeg kjøpte den. Jeg ble veldig overrasket da jeg leste boken, den er mye mer seriøs enn jeg trodde.




I boken møter vi Melody Browne, hun er en forholdsvis ung alenemor, sønnen hennes fyller 18 og hun fikk han da hun selv var tenåring. Hun blir sjekket opp på bussen, og drar på date for første gang på evigheter. Daten er på et hypnoseshow, der publikum blir dratt opp på scenen og hypnotisert. Melody er så "heldig" å havne på scenen, men besvimer. De neste dagene merker hun at noe er annerledes.. Hun har ikke lenger lyst på røyk, (hun røyket 20 om dagen), og hun begynner å drømme og huske personer hun ikke aner hvem er. Melody husker nemlig ingenting fra livet sitt før hun fylte 9år. Da brant huset hennes ned, og hennes første minne er av foreldrene utenfor huset. Nå begynner hun altså å minnes personer fra fortiden, og hun undersøker for å finne ut hvem hun var, og hva som skjedde i de første årene hennes. Samtidig med nåtiden får vi hennes barndomshistorie litt for litt, og hva Melody finner ut av og hva vi vet og skjønner går nesten hånd i hånd.
Man skjønner at Melody ikke har hatt den beste barndommen, men hvordan og hvorfor rulles sakte opp. Det er interessant og vondt, det er seriøse temaer som blir tatt opp, men boken er også morsom og varm til tider. Lisa Jewell skriver godt fra Melodys barndom, vi ser det gjennom hennes øyne og jeg syns hun klarer veldig bra å skrive hvordan et barn oppfatter og føler situasjonene som oppstår. Man føler sympati med lille Melody i boken, det gjør også andre voksne i handlingen.
Det var en sterk bok, med et originalt og spennende plot, men med sjangeren følger også en happy ending, og selvom jeg egentlig syns det er teit med oppskriftsaktige lykkelige slutter, så var den hjertelig velkommen denne gangen.

søndag 17. oktober 2010

the Help

Da jeg var på ferie i sommer hadde jeg med meg tre bøker. De to første syns jeg begge var bra bøker, men da jeg begynte på den tredje, som var The Help, skjønte jeg at DETTE er en virkelig bra bok. Fra første side hører man fortellerstemmene levende i hodet, og blir dratt inn.



I sørstatene er det segregeringen som regjerer, og to av bokens tre fortellerstemmer jobber som svarte hushjelper i hvite familier. Aibileen tar seg av sitt 17. hvite barn, men er ikke lenger så tilgivende som hun var før. Hun blir glad i barna, men det er vanskelig å godta at de vokser opp til å se ned på henne pga hudfargen, akkurat som sine foreldre. Aibileen er venninne med Minny, som alltid har sagt hva hun mener, og som har mistet jobben flere ganger når hun ikke har klart holde seg. Jeg likte Minny så godt, hun kan være frekk men hun er modig. Og når hun er frekk har hun som regel rett, hun er bare den eneste som tør å si noe, selvom det kan koste henne. Skeeter er den tredje hovedpersonen, og hun er venninne av Miss Leefolt, som Aibileen jobber for. Skeeter er en ung, nyutdannet og singel jente. Hun har lyst til å skrive og bli journalist, men alle andre mener hun burde gifte seg.
Skeeter søker på en jobb i New York, men får beskjed om at hun mangler erfaring. Hun begynner å jobbe i lokalavisen, som "Miss Myrna"- svare på spørsmål om husholdning og rengjøring, ikke akkurat det hun drømmer om, men det er en start. Til å svare på innleggene får hun hjelp av Aibileen. Skeeter er ikke rasist, men hun er heller ikke klar over hvordan de svarte har det. Det er ikke noe klisje om at Skeeter og Aibileen blir venner osv, men Skeeter får ideen om å skrive om hvordan det er å være svart hushjelp for hvite kvinner. Til det trenger hun hushjelper å intervjue, og det er her det begynner å bli farlig.
Kathryn Stockett skriver utrolig godt. Hun har en "muntlig fortellerstil", dvs hun skriver med sørstatsdialekt, og det fungerer veldig bra. Boken er spennende, morsom, seriøs og trist. Jeg syns det var spesielt å tenke på at dette faktisk ikke er så lenge siden, bare 50år. Det er rart å lese argumentene mot "blanding av svarte og hvite", det er de samme som idag blir brukt mot homofile.
Jeg antar at det er skrevet mange bøker rundt dette temaet. Denne boken syns jeg klarer å holde seg unna klisjeene, og den vante historien. Det er mange interessante karakterer utenom hovedpersonene.
I USA har det vært litt debatt rundt boken, ettersom forfatteren er hvit og skriver fra to svartes synsvinkel. Etter romanens slutt, skriver Stockett om sin bakgrunn og sitt forhold til historien, hvorfor og hvordan hun skrev denne boken, og jeg syns hun svarer bra for seg. I tillegg var det en "Readers guide", med spørsmål rundt handlingen og karakterene som det kanskje er verdt å tenkte over.

fredag 15. oktober 2010

Lee Miller

Jeg dro med søsteren min på en utrolig bra utstilling på Stenersenmuseet. Det var mer enn 100 bilder fra fotografen Lee Miller. Og livet hennes er like interessant som bildene! Utstillingen var så bra for den var så variert, Lee Miller levde et spennende liv.


Det er bilder fra Egypt, da hun giftet seg med en egypter og flyttet dit for en periode. Fotografier av Lee Miller selv, blant annet da hun var modell for Vogue, tatt av han som oppdaget henne. Hun var mye med surrealistene i 30tallets Paris, og det er bilder av Dalí og Picasso. Blant annet et bilde der kunstnerne spiser lunsj i parken, og kvinnene er toppløse- i ekte frigjort kunstnerstil. Hun var krigskorrespondent for amerikanske Vogue, og var første kvinne til å ankomme de frigjorte konsentrasjonsleirene. Mest iøyenfallende er kanskje bildet av henne selv som bader i Hitlers badekar. Jeg likte også at hun hadde bra titler på fotografiene, noen ganger måtte jeg se på bildet en gang til og det fikk en annen betydning.
Jeg fikk hvertfall veldig lyst til å vite mer om henne og se mer av bildene hennes.
På utstillingen viste de også en interessant film om tre kvinner som var sammen med surrealistene, en av dem Lee Miller.
Utstillingen varer til 17.oktober.



                                                         Kjøpte et postkort med bilde av henne...


torsdag 14. oktober 2010

En ettermiddag om høsten

En ettermiddag om høsten - Mirjam Kristensen

Da jeg først plukket opp denne boken var det hovedsaklig pga det fine coveret, og boken var like fin inni som utenpå.

Rakel og mannen hennes, Hans Olav, er på ferie i New York. De er på the Metropolitan Museum of Art, men etter at Rakel har vært en tur på toalettet kan hun ikke finne Hans Olav. Det er her historien begynner. Man lurer på hva som har skjedd, hvordan kan han bare bli borte? Er han utsatt for noe kriminelt? Eller har han forlatt henne? Jeg vil ikke si mer om handlingen, det er best å la denne boken få ha spenningselementene sine i fred.
Vi føler en sterk sympati med Rakel, der hun leter etter mannen sin med de begrensede mulighetene hun har og de få menneskene hun kan snakke med.
Men løsningen er ikke det viktigste med å lese boken. Det betyr på ingen måte at boken er kjedelig, forfatteren skriver utrolig bra, og boken er spennende på en "rolig" måte.