Mine drømmers land handler om Meggan Collins, som bor i en gruveby i England. Boken begynner i 1844, og Meggan er tolv år. Faren er styreformann i gruven og hennes tre brødre og søsteren Caroline jobber alle der. Men Meggan er det andre planer for, hun skal bli ledsagerske for datteren i Tremayne-familien, som eier gruven. Meggan har et sangtalent også, og hun er lovet å få være med på sangtimer oppe på godset. Hun drømmer om å bli en stor sangerinne.
Meggan er glad i å løpe ute på heiene, men en dag ser hun en hvit hare, noe som er forbundet med overtro i den lille byen. Hun følger etter den, og finner søsteren sin i skogen med Rodney Tremayne, godseierens sønn. Meggan vet at haren varsler noe vondt, og løper vekk. Hun gjemmer seg bak en sten og synger for å roe seg ned. Da møter hun Con Trevannick, fostersønnen til godseier Tremayne. Han blir betatt av Meggan, og hun blir betatt av han også, selvom hun er litt for ung til å skjønne hva det betyr.
Forholdet mellom Caroline og Rodney blir avslørt og foreldrene nekter de å fortsette. En familiehemmelighet kommer frem i lyset og gjør det vanskelig for begge familiene å fortsette som før. Caroline tar livet sitt og Collins-familien er knust. De bestemmer seg for å prøve lykken i Australia, og vi følger Meggan som ung kvinne i et nytt land.
Boken har en spennende nok historie, det er bare måten den blir fortalt på som ikke er bra nok. Det er en lettlest bok, uten de dype setningene eller følelsene.
Karakterene er ganske endimensjonale, seg imellom også, de kan se hverandres egenskaper ved første møte.
"Cookie så forbi det vakre ansiktet og fant klokskap, godhet og viljestyrke. Jane var enestående, og derfor en hun skulle sette høyt."
Boken har også en del klisjeer og svulstige ord.
"Nekte for at hun kom til å elske ham til sin dødsdag? Det var lettere å be månen om å la være å skinne"
"De fikk heller ikke sagt noe før de styrtet i armene på hverandre og søkte hverandre sultent med munnen".
Meggan er en sympatisk hovedperson, men hun kunne godt hatt flere sider og følelser ved seg. Hun gjør og føler alltid det riktige. Det er en veldig typisk "lett underholdning"-bok, og det er jo egentlig litt gøy å lese en slik en innimellom.
Boken handler om Queen Elizabeth som tar opp en ny hobby, som blir svært upopulær i hoffet, nemlig å lese.
Ved tilfeldigheter havner hun i en bokbuss som besøker slottet jevnlig. Her treffer hun også en av de ansatte ved kjøkkenet, Norman, og for høflighetens skyld låner hun med seg en bok. Da hun skal levere den er Norman der igjen og hun låner enda en bok. Denne gangen blir hun betatt av lesingen. Bokbussen slutter å komme til slottet pga manglende popularitet, men dronningen oppgraderer Norman til hennes etasje, som en del av oppvartningen. De utvikler et nært samarbeid, hvor Norman foreslår bøker som dronningen leser. Hun opplever en ny verden, og nye sider ved seg selv. Ingen skjønner dronningen, og hun bryr seg ikke om det heller.
Litt gøy å lese en roman hvor dronningen av England er hovedpersonen. Jeg har hatt lyst til
å lese boken lenge, og den var søt. Ikke noe stor leseopplevelse, men en ganske liten og koselig bok. På originalspråket får tittelen en dobbel betydning; the Uncommon Reader. Burde nok lest hele boken på engelsk, for å få med det erkebritiske, men da jeg fant boken innbundet på tilbud, så ble det norsk.
I går var jeg på førpremiere til den nye filmen Hamilton - I nasjonens interesse.
Det er Mikael Persbrandt som har hovedrollen som etteretningsoffiseren, Carl Hamilton. Og han kler rollen veldig godt.
Hamilton har infiltrert en gruppe våpensmuglere, for å kartlegge hvor svenske våpen havner i verden. Mens han er på oppdraget, begynner han å se for seg et liv utenfor tjenesten, med den vakre Maria. Oppdraget går ikke helt som planlagt, og historien begynner.
Filmen er bra laget, og kult filmet, spesielt i skudd-og kampscener. Jeg syns også det er kult at det er en spenningsfilm laget av en kvinnelig regissør, pluss for det! Jeg syns filmen var god, men savnet litt et underliggende plot eller en tvist. Handlingen var spennende, men man visste så og si alltid hva som foregikk og jeg satt og gjettet på en tvist som aldri kom.
Jeg har aldri vært betatt av Mikael Persbrandt, men må innrømme at de lyseblå øynene hans var fine i denne filmen. Han er kul, tøff og stilig, spesielt med solbriller. Det er også fint å se en spenningsfilm uten en amerikansk supertøffing, men en svensk skuespiller med dybde.
