mandag 29. juni 2015

Fugletribunalet

Endelig, jeg har tvunget meg igjennom boken Huset Longbourn, og ga til slutt opp. Jeg startet på Fugletribunalet av Agnes Ravatn istedet, og ble helt revet med. Boken ble lest på 3 dager, akkurat sånn det skal være når man leser en bra bok.

Allis er en skandalisert kvinne, og hun vil vekk. Hun svarer på en annonse og reiser til en fjord, til en gammel villa og til Sigurd Bagge. Uten egentlig mye erfaring med hagearbeid skal hun sette i stand den forfalne hagen, og lage mat til Bagge. Hun har ikke så mye erfaring med matlagning heller. Bagge vil ha hagen i stand til hans kone kommer tilbake. Hvor hun er og hvor lenge hun vil være borte får ikke Allis vite. Men at det både er lenge siden hun dro og lenge til hun kommer tilbake blir etterhvert tydelig. Allis syns at Bagge er vakker og spennende, men også vanskelig å finne ut av. Hvor er kona hans, hva gjør han hele dagen og hvorfor er hun egentlig der?  Allis blir revet med i livet i huset ved fjorden, men noe ved henne utfordrer Bagge også. 

Jeg elsket denne boken. Jeg både ler av og kjenner meg igjen i Allis samtidig, som når hun drikker og sier ting hun ikke vil, eller hvor redd hun blir av å være alene hjemme. Ravatn observerer menneskelige feil og får til en dybde uten å utbrodere eller være langtekkelig. Hun skriver utrolig godt. 
Som her, om utroskap;

Vite at det djupast sett handlar om forfengelegheit, at like starke som kjenslene ein har for den andre, er tanken på kjenslene nokon skal ha for deg: Eg er alt for mykje til at berre éin person skal vite om meg! Ein får sjansen til å bli oppdaga på ny: Lytt! Eg liker denne musikken. Smak! Eg liker denne vinen. Høyr! Eg sit inne med denne kunnskapen. Kjenn! Eg elskar på denne måten. 


Boken har en subtil spenning, det er ikke for mye eller for lite, men nok til at man må lese videre. Symbolikken fra tittelen viser seg flere ganger i romanen, samt det lyse og det mørke som finnes i mennesket samtidig.