Jeg er Pilegrim

Jeg er Pilegrim har fått gode anmeldelser, den har solgt bra og venner av meg har anbefalt den. Så jeg gledet meg til å lese den - endelig skulle jeg kose meg med en spennende thriller.
Men jeg ble litt skuffet.

Boken handler om Scott Murdoch, eller er det Peter Cambell, eller er det Brodie Wilson? Eller Pilegrim, som kodenavnet hans er. Han har jobbet for en topphemmelig organisasjon i USA men vil prøve å leve et "vanlig" liv i Paris. Det varer ikke lenge. Boken begynner med et grusomt ekkelt mord i New York, men det er ikke her hovedhistorien ligger. I mange av kapitlene følger vi nemlig Saraseneren - en terrorist som jobber med et våpen som kan drepe millioner av mennesker. Det blir opptil Pilegrim å stoppe han.

Terry Hayes - Jeg er Pilegrim

Boken er spennende, hvertfall deler av den. Men jeg har noen innvendinger til språket i boken, det er korte, konsise, enkle og litt "macho" setninger. Og den er full av klisjeer, ingen dybde. Jeg tror det er meningen at man som leser skal synes at hovedpersonen er tøff, mystisk, smart og kjekk, at menn skal ville være som han og at kvinner skal ville ha han. Men man blir aldri godt nok kjent med han til å bry seg. Til det er boken for overfladisk. De andre karakterene oppfører seg slik karaktertrekkene de har fått tildelt sier; de er snille, modige, slemme eller smarte. Hayes bygger ofte opp til en spenning som ikke alltid kommer, med cliffhangere i annethvert kapittel som "vi burde selvsagt ha visst bedre" eller "jeg kunne ikke ha tatt mer feil". Jeg syns boken ender opp med å være helt middels.

Undis Brekke

Undis Brekke handler om Undis Brekke. Hun har jobbet med doktorgraden sin litt for lenge uten å komme noen vei, og kanskje vært i et forhold litt for lenge uten å ville noen vei med det. Hun vender tilbake til hjembygda og tilbake til skolen hun tok utdannelsen sin på for å jobbe som lektor. Hun blir invitert til et smalahovelag med sine "nye" kollegaer, og hele romanen utspiller seg på denne tragikomiske festen. Det er gode karakterer Gunhild Øyehaug har diktet opp, sleske forelesere og nysgjerrige bedrevitere. Det er jo en godt skrevet bok, men jeg tok meg selv i å vente på at det skulle skje noe mer, at det skulle bli ordentlig morsomt eller enda mer tragisk, at jeg skulle bli ordentlig revet med. 

Det var kanskje litt urettferdig at jeg leste Undis Brekke rett etter Fugletribunalet, som jeg likte så godt. De er begge på nynorsk, begge handler om en frustrert kvinne med en flau bagasje og et mannlig motstykke med tvetydige mørke sider. Men skalaen svinger mer i Fugletribunalet, jeg ble redd, jeg lo, jeg kjente meg igjen. Undis Brekke ble for meg aldri mer enn nesten morsom.

Tre sommertips

For meg er bøker en del av sommeren, å endelig ha tid til å lese mens man slapper av i solen. Her er tre tips til bøker som kan passe godt på varme sommerdager hvor man ikke skal noenting. 

1. Bonjour Tristesse av Françoise Sagan 

En veldig fransk liten vintage klassiker. Den handler om 17år gamle Cécile som reiser på ferie med faren og elskerinnen hans. I to måneder skal de bo i et hus ved havet, moren til Cécile døde da hun var liten og faren har kjærester som blir byttet ut ganske ofte. Cécile er i den alderen hvor man begynner å bli voksen, men ikke helt enda. Hun tror hun forstår tingene rundt seg, og sammen med faren er de kanskje noen av disse menneskene som sårer andre rundt seg uten egentlig å mene det, men også uten å ta ansvar for det. 

2. Tigre i rødt vær av Liza Klaussmann
Nick og Helena har vokst opp sammen, de er kusiner og bestevenner. Boken starter i september 1945, det er varmt, krigen er over og Nick skal endelig gjenforenes med forloveden sin, Hughes. Helena drar til Los Angeles, med den sjarmerende Avery. Det er to ganske ulike personer vi følger, og på hver sin måte gir de innblikk i etterkrigstidens USA. Den ene med skyggesiden fra jakten på det glamorøse livet, og den andre med etterdønningene fra en krig man selv ikke har deltatt i. Det jeg aldri kommer forbi når bøker er satt tilbake i tid er rollene som er tildelt kvinner fra samfunnets side, og på mange måter rollene som begrenser menn også. Karakterene er godt bygget opp, og det er flere enn Nick og Helena som har egne kapitler. I feriehuset Tiger House på Marthas Vineyard møtes familiene på sommertid, det er varmt og spenninger i luften. Hvert år. Jeg likte boken veldig godt.

3. Parissyndromet av Heidi Furre
For 3år siden pakket jeg kofferten og flyttet til Paris, for et halvt år. Før jeg dro leste jeg i blant bloggen til Heidi Furre, Kval&Actionfilm, hvor hun forteller ærlig om livet i den vakre, men litt vanskelige byen. Senere har jeg lest boken hennes om en ung jente som flytter nettopp til Paris. Boken åpner med et gjenkjennelig Oslo-liv, en kjærlighetssorg som bakteppe og en forestående tur til Paris, med et løst definert mål om å lære seg fransk. Akkurat som med meg selv. Parissyndromet er en lavmælt bok om å være ung, nye og gamle vennskap, være nedfor, utforske en annen by, en annen kultur som man har så mange forestillinger om. 

God sommer! 

Fugletribunalet

Endelig, jeg har tvunget meg igjennom boken Huset Longbourn, og ga til slutt opp. Jeg startet på Fugletribunalet av Agnes Ravatn istedet, og ble helt revet med. Boken ble lest på 3 dager, akkurat sånn det skal være når man leser en bra bok.

Allis er en skandalisert kvinne, og hun vil vekk. Hun svarer på en annonse og reiser til en fjord, til en gammel villa og til Sigurd Bagge. Uten egentlig mye erfaring med hagearbeid skal hun sette i stand den forfalne hagen, og lage mat til Bagge. Hun har ikke så mye erfaring med matlagning heller. Bagge vil ha hagen i stand til hans kone kommer tilbake. Hvor hun er og hvor lenge hun vil være borte får ikke Allis vite. Men at det både er lenge siden hun dro og lenge til hun kommer tilbake blir etterhvert tydelig. Allis syns at Bagge er vakker og spennende, men også vanskelig å finne ut av. Hvor er kona hans, hva gjør han hele dagen og hvorfor er hun egentlig der?  Allis blir revet med i livet i huset ved fjorden, men noe ved henne utfordrer Bagge også. 

Jeg elsket denne boken. Jeg både ler av og kjenner meg igjen i Allis samtidig, som når hun drikker og sier ting hun ikke vil, eller hvor redd hun blir av å være alene hjemme. Ravatn observerer menneskelige feil og får til en dybde uten å utbrodere eller være langtekkelig. Hun skriver utrolig godt. 

Som her, om utroskap;

Vite at det djupast sett handlar om forfengelegheit, at like starke som kjenslene ein har for den andre, er tanken på kjenslene nokon skal ha for deg: Eg er alt for mykje til at berre éin person skal vite om meg! Ein får sjansen til å bli oppdaga på ny: Lytt! Eg liker denne musikken. Smak! Eg liker denne vinen. Høyr! Eg sit inne med denne kunnskapen. Kjenn! Eg elskar på denne måten. 

Boken har en subtil spenning, det er ikke for mye eller for lite, men nok til at man må lese videre. Symbolikken fra tittelen viser seg flere ganger i romanen, samt det lyse og det mørke som finnes i mennesket samtidig. 

Moonrise Kingdom

Nå har jeg vært på kino og sett en søt film!

Den nyeste til Wes Anderson handler om to misforståtte og ulykkelige barn, Suzy og Sam, og den første kjærligheten. Suzy er deprimert og drømmer seg bort i fantasybøker. Sam er på speiderleir, han er foreldreløs og upopulær. En dag møtes de og begynner å sende brev til hverandre, de føler seg like alene begge to, og bestemmer seg for å rømme sammen.

Det tok litt tid før jeg begynte å bry meg om personene, men som alltid i Wes Anderson filmer, så syns jeg karakterene er dritkule. Jeg syns også at Sam ikke spilte så overbevisende, heldigvis var det bare i begynnelsen. Men det var Suzy jeg ble mest betatt av, en deprimert mini Lana Del Ray. Bill Murray spiller faren til Suzy, Bruce Willis er en søt, litt dumsnill politimann og Edward Norton er den teite speiderlederen.

Filmene til Anderson er filmkunst, ah så mange fine scener og stillbilder.

Gå under jorda

Denne boken har ligget lenge hjemme hos meg og ventet på å bli lest.
Boken handler om mange ulike personer, som den kjapt og uventet veksler i mellom. Det er litt gøy når man leser, det virker tilfeldig i fortellingen hvem som blir neste fortellerstemme. Plutselig er det en bikarakter som blir en av hovedpersonene.
Det begynner med Veslemøy Gropen, journalist i tv2, som blir beveget av et kvinnelik som hun syns ligner på seg selv. Bare med glattere hud, og sterke øyne.

"Hva hadde liket gjort for å få et så klart og direkte blikk, selv flere uker etter at døden hadde inntruffet? Det virka ikke som om noe sto i veien for henne. Veslemøy skulle ønske hun kunne lene seg fram og stille henne ett spørsmål. Kanskje hviske i øret hennes: Hvordan får du det til?"

Mikkel Bugge skriver utrolig kreativt, og det er morsomt å lese alt han finner på. Det blir fremlagt som fakta, eller overdrevet fakta og jeg liker at han holder en litt seriøs tone når det egentlig bare er tull.
Men boken har en dypere side også, som det står bakpå så er det en roman "om de som går under, og de som går videre". Og det syns jeg er en fin beskrivelse av personene i boken.
Det er ikke èn stor ytre handling vi følger, det er inn og ut av livene til menneskene, nåtid og fortid, men Bugge klarer fint å få alt til å henge sammen og glir frem og tilbake mellom menneskene og måten de er knyttet til hverandre på.

Det som er litt merkelig er at jeg ikke ble revet med da jeg leste boken, men jeg syns allikevel det er en bra bok, med fantastisk språk, og en bok man kan tenke litt på når den er slutt.

Svensk

Jeg har lenge tenkt at jeg vil prøve å lese noen svenske pocketbøker. Der jeg jobber har vi en veldig bra skandinavisk avdeling, og jeg gikk og kikket og bladde og endte opp med med Zlatans biografi og en roman først utgitt i 1958, som til og med er anbefalt av Don Draper på coveret.

Litt rart at jeg kjøpte en bok om Zlatan egentlig, en selvgod svenske som kommer med mannsjåvinistiske utsagn. Men jeg tror boken er veldig bra, og Zlatan er jo veldig veldig stor, kanskje mer enn vi skjønner. Det er jo en oppvekstskildring, fra innvandrermiljøet i Malmö. Tror det blir bra!

Det bästa av allt er en roman fra etterkrigstidens New York, i beste Mad Men stil. Og ja, det var derfor jeg kjøpte den. Når jeg først skal lese på svensk så burde jeg vel ha holdt meg til svenske forfattere, men klarte ikke la være. Tenker den sikkert er kulere på svensk enn på norsk, billigere var den også.