søndag 19. februar 2012

Din nestes hus

Jeg elsket den forrige boken til Kaarsbøl, Den lukkede bok. Det hender jeg tenker på den enda, en gang i blant, den var så vakkert skrevet og gjorde inntrykk. Jeg visste at hennes andre utgivelse var en helt annen type bok, men tenkte at den måtte jo være bra, annet tema men samme forfatter.
Litt skuffet der altså. Boken handler om Laus Lindborg, en vellykket arkitekt i København, som akkurat har mistet faren sin. Han må dra hjem til farens leilighet og tømme leiligheten samt ordne begravelse. Faren hans var en stakkarslig type, ikke helt god. Han var selv arkitekt, en mislykket en. Han hadde store planer som det aldri ble noe av, og hans ene store prosjekt, hans merke på jorden, var blitt endret og tilpasset så mye fra papir til bygg at det ikke egentlig var "hans" lenger. Laus drar til den lille byen St. Randing, hvor bygget etter faren står. Han vil begrave faren her, og møter presten for å avtale. Laus irriterer seg over presten, og ser nedlatende på menneskene og den lille bygda. Men han blir værende.
Laus tar seg en pause fra arkitektjobben, under dekke av å skulle gjennomføre et fotoprosjekt. Han er mer og mer sammen med presten, Stig, uten egentlig å nære noen særlig varme følelser for han. Han liker kona til presten, Alma, som Laus syns er altfor ung og bra for Stig.
Jeg begynte på boken og alt var bra, inntil jeg leste, leste og leste og så og si ingenting skjedde. Vi kommer aldri godt nok innpå Laus, eller noen av de andre personene i boken. Laus er ikke en spesielt sympatisk karakter, og det hadde ikke vært et problem hadde ikke boken manglet driv. Laus er ikke som andre, det er usikkert hva han egentlig vil, han vet det kanskje ikke selv. Han bare er, og ufrivillig sårer mennesker ettersom han ikke vil det samme som de.
Kaabøl skriver fint, og har mange fine tanker og bemerkninger gjennom boken. Problemet er at boken rett og slett ble kjedelig, og når det endelig skjer noe er boken ferdig.



2 kommentarer:

  1. Tilleggskommentar fra Anonym:

    Her må det fyres løs. Forfatteren er arrogant overfor leserens evne til forståelse. Den minimale og dialogpregede fortellingen får deg til å spørre "hva skjedde nå?". Bokas framdrift bygger på minimale saksopplysninger, noe som får deg til å bla tilbake for å sjekke sammenhengen. -Og så alle navnene som man må holde styring på, og som dukker opp igjen når de forlengst er glemt! Det er en arroganse overfor leseren som grenser til det forfengelige. Slutten skjønte jeg ingenting av. Men, men, det er mulig boka appelerer til dagens overfladiske mennesker. Man gjør i hvert fall ikke verden til et bedre sted ved å tilby mer av det samme.

    SvarSlett