Les Amours Imaginaires/Heartbeats

For litt siden gikk det en film på Cinemateket som jeg har villet se lenge, og jeg ble ikke skuffet. Det er fransk-canadiske Les Amours Imaginaires, skrevet og regissert av Xavier Dolan som også spiller en av hovedrollene.

Filmen handler om Francis (Dolan), og Marie- to venner som en kveld møter vakre Nicolas.
De begynner å være sammen, og begge blir forelsket i Nicolas. Francis og Marie glir snart fra hverandre når sjalusien tar over, selvom begge prøver å late som ingenting. 

 
Men hva er det Nicolas egentlig vil? Er han interessert i noen av de, og i så fall hvem? Det virker som Francis og Marie undertrykker følelsene sine i begynnelsen, både for seg selv og for hverandre, kanskje de vil finne ut mer om hva Nicolas vil før de innrømmer noe. (Det er en beskyttelsesteknikk som kanskje virker mot sin hensikt)..
Det blir ikke vist så veldig mye av personligheten til Nicolas i filmen. Han fortsetter liksom å være litt mystisk gjennom hele. Men det er nok meningen, Dolan vil si noe om hvordan mye av forelskelsen som kan sitte i hodet, og det syns jeg han klarer utrolig bra. Alle som for eksempel har vært avstandsforelsket vet hva han mener. Hvordan kan man føle at man elsker og passer så godt sammen med en man ikke kjenner? Hver minste lille ting blir et tegn. Schneider er perfekt i rollen som Nicolas, man kan godt skjønne at de blir forelsket i han, alt han sier og gjør blir ekstra spesielt og vakkert i deres øyne.
Xavier Dolan som Francis og Monia Chokri som Marie spiller også veldig bra, de er veldig gode på å få frem skuffede blikk, frekke kommentarer, og smil de presser frem når de egentlig ikke vil. Det er også noe med måten Dolan har filmet på, som får dette ekstra godt frem. Hele filmen er liksom litt "sakte", og jeg elsker at han prøver å finne nye måter å filme mennesker på for å vise følelser i en situasjon. De blir for eksempel flere ganger filmet bakfra, mens de stryker seg over nakken. Filmmusikken passer så bra til scenene, spesielt en versjon av Bang Bang (My baby shot me down), med fransk-egyptiske Dalida blir brukt flere ganger.
Filmen blir også stykkevis avbrutt av intervjuer der folk forteller om sine erfaringer med kjærligheten. Dette syns jeg passet veldig bra, noen ganger var det ganske morsomt. Og det var greit med noen avbrekk fra historien innimellom, jeg må nesten innrømme at jeg syns det gikk litt for sakte sånn halvveis i filmen.

Så, det var bra filmet, bra skuespill, bra musikk, og så var Xavier Dolan utrolig pen å se på. Ny yndlingsfilm!