lørdag 30. oktober 2010

Fedrenes Løgner

Jeg har ikke lest noe av Tom Egeland før, men jeg har skjønt at han er veldig populær, og tilsynelatende skriver underholdende og spennende bøker. I sommer leste jeg noen intervjuer med han hvor han fortalte om boken som skulle komme, som denne gang var en roman, med 3 generasjoner berømte menn, med hver sine løgner. Jeg syns det hørtes spennende ut, jeg liker spesielt godt å lese historiske bøker, så jeg tenkte at denne skulle jeg lese og fikk tak i et ukorrigert eksemplar på jobben.


Victor Scott er siste skudd på stammen av en serie store menn, faren hans var polarforsker og forsvant på Vestisen, farfaren var nobelprisvinner i litteratur og krigshelt, og oldefaren var en kjent skipbrudden, som var strandet på en øde øy i 20år.
Det er blitt slutt mellom Victor og kjæresten, kompisen hans driver et forlag og overtaler Victor til å gi ut bok om familien sin.
Victor reiser til forskjellige deler av verden for å finne ut mer. Boken fungerer som en bok i en bok, der vi får lese hva Victor skriver underveis om de enkelte. Brev mellom de involverte er også med.
Problemet med denne boken, fra starten av, er språket. Egeland skriver lett, det er underholdende, men jeg klarte ikke la være å henge meg opp i enkelte ting jeg rett og slett syns er dårlig skrevet. Jeg leste jo et ukorrigert eksemplar, men da boken kom i butikkene sjekket jeg et par spesifikke ting, og de var ikke endret.
For det første så handler jo dette om tre generasjoner, og jeg syns det er merkelig at alle personene uttrykker seg likt, med gjentakelser i setningene osv. Som her hvor en dame født i 1880 i 1942 skriver i et brev; Som jeg har grått! Gutten min! Jeg har grått meg tom for tårer- tom!!! sier jeg deg, tom! .. Skammen!!! Tenk deg skammen!
Jeg tviler sterkt på at eldre damer på 40tallet brukte mange utropstegn etter hverandre.
Jeg syns han skriver ting rett ut, det blir "over-forklart" for leseren. Som da Victor og kjæresten er uenige om barn, hun vil og han vil ikke, han skriver hvordan det skaper en kile i mellom dem som med tiden driver drem fra hverandre. Det skjønner vi selv. Samme med scenen som er lagt inn når de slår opp, den er skrevet akkurat som novellene man måtte skrive på ungdomsskolen. KLISJE, og fullstendig unødvendig for historien. Og igjen med gjentakelsene; Jeg slår opp! Hører du? Slår opp!
Jeg syns også det var litt teit at faren til Victor liksom advarte og så klimaforandringene for 100år siden. I tillegg har annenhver replikk i boken utropstegn, noe som gjør at dialogene blir litt masete.
Jeg syns det er synd at språket ødelegger, for Egeland har funnet på en spennende historie med mange lag.

Jeg lurte på hva slags kritikk han ville få i Aftenposten og Dagbladet, og jeg ble litt overrasket over at ingen nevner det dårlige språket. Han får helt ok anmeldelser, den er underholdende. Det er kanskje ulike forventinger til forskjellige forfattere.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar