Denne boken har ligget lenge hjemme hos meg og ventet på å bli lest.
Boken handler om mange ulike personer, som den kjapt og uventet veksler i mellom. Det er litt gøy når man leser, det virker tilfeldig i fortellingen hvem som blir neste fortellerstemme. Plutselig er det en bikarakter som blir en av hovedpersonene.
Det begynner med Veslemøy Gropen, journalist i tv2, som blir beveget av et kvinnelik som hun syns ligner på seg selv. Bare med glattere hud, og sterke øyne.
"Hva hadde liket gjort for å få et så klart og direkte blikk, selv flere uker etter at døden hadde inntruffet? Det virka ikke som om noe sto i veien for henne. Veslemøy skulle ønske hun kunne lene seg fram og stille henne ett spørsmål. Kanskje hviske i øret hennes: Hvordan får du det til?"
Mikkel Bugge skriver utrolig kreativt, og det er morsomt å lese alt han finner på. Det blir fremlagt som fakta, eller overdrevet fakta og jeg liker at han holder en litt seriøs tone når det egentlig bare er tull.
Men boken har en dypere side også, som det står bakpå så er det en roman "om de som går under, og de som går videre". Og det syns jeg er en fin beskrivelse av personene i boken.
Det er ikke èn stor ytre handling vi følger, det er inn og ut av livene til menneskene, nåtid og fortid, men Bugge klarer fint å få alt til å henge sammen og glir frem og tilbake mellom menneskene og måten de er knyttet til hverandre på.
Det som er litt merkelig er at jeg ikke ble revet med da jeg leste boken, men jeg syns allikevel det er en bra bok, med fantastisk språk, og en bok man kan tenke litt på når den er slutt.
Jeg har lenge tenkt at jeg vil prøve å lese noen svenske pocketbøker. Der jeg jobber har vi en veldig bra skandinavisk avdeling, og jeg gikk og kikket og bladde og endte opp med med Zlatans biografi og en roman først utgitt i 1958, som til og med er anbefalt av Don Draper på coveret.
Litt rart at jeg kjøpte en bok om Zlatan egentlig, en selvgod svenske som kommer med mannsjåvinistiske utsagn. Men jeg tror boken er veldig bra, og Zlatan er jo veldig veldig stor, kanskje mer enn vi skjønner. Det er jo en oppvekstskildring, fra innvandrermiljøet i Malmö. Tror det blir bra!
Det bästa av allt er en roman fra etterkrigstidens New York, i beste Mad Men stil. Og ja, det var derfor jeg kjøpte den. Når jeg først skal lese på svensk så burde jeg vel ha holdt meg til svenske forfattere, men klarte ikke la være. Tenker den sikkert er kulere på svensk enn på norsk, billigere var den også.
Mine drømmers land handler om Meggan Collins, som bor i en gruveby i England. Boken begynner i 1844, og Meggan er tolv år. Faren er styreformann i gruven og hennes tre brødre og søsteren Caroline jobber alle der. Men Meggan er det andre planer for, hun skal bli ledsagerske for datteren i Tremayne-familien, som eier gruven. Meggan har et sangtalent også, og hun er lovet å få være med på sangtimer oppe på godset. Hun drømmer om å bli en stor sangerinne.
Meggan er glad i å løpe ute på heiene, men en dag ser hun en hvit hare, noe som er forbundet med overtro i den lille byen. Hun følger etter den, og finner søsteren sin i skogen med Rodney Tremayne, godseierens sønn. Meggan vet at haren varsler noe vondt, og løper vekk. Hun gjemmer seg bak en sten og synger for å roe seg ned. Da møter hun Con Trevannick, fostersønnen til godseier Tremayne. Han blir betatt av Meggan, og hun blir betatt av han også, selvom hun er litt for ung til å skjønne hva det betyr.
Forholdet mellom Caroline og Rodney blir avslørt og foreldrene nekter de å fortsette. En familiehemmelighet kommer frem i lyset og gjør det vanskelig for begge familiene å fortsette som før. Caroline tar livet sitt og Collins-familien er knust. De bestemmer seg for å prøve lykken i Australia, og vi følger Meggan som ung kvinne i et nytt land.
Boken har en spennende nok historie, det er bare måten den blir fortalt på som ikke er bra nok. Det er en lettlest bok, uten de dype setningene eller følelsene.
Karakterene er ganske endimensjonale, seg imellom også, de kan se hverandres egenskaper ved første møte.
"Cookie så forbi det vakre ansiktet og fant klokskap, godhet og viljestyrke. Jane var enestående, og derfor en hun skulle sette høyt."
Boken har også en del klisjeer og svulstige ord.
"Nekte for at hun kom til å elske ham til sin dødsdag? Det var lettere å be månen om å la være å skinne"
"De fikk heller ikke sagt noe før de styrtet i armene på hverandre og søkte hverandre sultent med munnen".
Meggan er en sympatisk hovedperson, men hun kunne godt hatt flere sider og følelser ved seg. Hun gjør og føler alltid det riktige. Det er en veldig typisk "lett underholdning"-bok, og det er jo egentlig litt gøy å lese en slik en innimellom.
Boken handler om Queen Elizabeth som tar opp en ny hobby, som blir svært upopulær i hoffet, nemlig å lese.
Ved tilfeldigheter havner hun i en bokbuss som besøker slottet jevnlig. Her treffer hun også en av de ansatte ved kjøkkenet, Norman, og for høflighetens skyld låner hun med seg en bok. Da hun skal levere den er Norman der igjen og hun låner enda en bok. Denne gangen blir hun betatt av lesingen. Bokbussen slutter å komme til slottet pga manglende popularitet, men dronningen oppgraderer Norman til hennes etasje, som en del av oppvartningen. De utvikler et nært samarbeid, hvor Norman foreslår bøker som dronningen leser. Hun opplever en ny verden, og nye sider ved seg selv. Ingen skjønner dronningen, og hun bryr seg ikke om det heller.
Litt gøy å lese en roman hvor dronningen av England er hovedpersonen. Jeg har hatt lyst til
å lese boken lenge, og den var søt. Ikke noe stor leseopplevelse, men en ganske liten og koselig bok. På originalspråket får tittelen en dobbel betydning; the Uncommon Reader. Burde nok lest hele boken på engelsk, for å få med det erkebritiske, men da jeg fant boken innbundet på tilbud, så ble det norsk.
I går var jeg på førpremiere til den nye filmen Hamilton - I nasjonens interesse.
Det er Mikael Persbrandt som har hovedrollen som etteretningsoffiseren, Carl Hamilton. Og han kler rollen veldig godt.
Hamilton har infiltrert en gruppe våpensmuglere, for å kartlegge hvor svenske våpen havner i verden. Mens han er på oppdraget, begynner han å se for seg et liv utenfor tjenesten, med den vakre Maria. Oppdraget går ikke helt som planlagt, og historien begynner.
Filmen er bra laget, og kult filmet, spesielt i skudd-og kampscener. Jeg syns også det er kult at det er en spenningsfilm laget av en kvinnelig regissør, pluss for det! Jeg syns filmen var god, men savnet litt et underliggende plot eller en tvist. Handlingen var spennende, men man visste så og si alltid hva som foregikk og jeg satt og gjettet på en tvist som aldri kom.
Jeg har aldri vært betatt av Mikael Persbrandt, men må innrømme at de lyseblå øynene hans var fine i denne filmen. Han er kul, tøff og stilig, spesielt med solbriller. Det er også fint å se en spenningsfilm uten en amerikansk supertøffing, men en svensk skuespiller med dybde.
Jeg elsket den forrige boken til Kaarsbøl, Den lukkede bok. Det hender jeg tenker på den enda, en gang i blant, den var så vakkert skrevet og gjorde inntrykk. Jeg visste at hennes andre utgivelse var en helt annen type bok, men tenkte at den måtte jo være bra, annet tema men samme forfatter.
Litt skuffet der altså. Boken handler om Laus Lindborg, en vellykket arkitekt i København, som akkurat har mistet faren sin. Han må dra hjem til farens leilighet og tømme leiligheten samt ordne begravelse. Faren hans var en stakkarslig type, ikke helt god. Han var selv arkitekt, en mislykket en. Han hadde store planer som det aldri ble noe av, og hans ene store prosjekt, hans merke på jorden, var blitt endret og tilpasset så mye fra papir til bygg at det ikke egentlig var "hans" lenger. Laus drar til den lille byen St. Randing, hvor bygget etter faren står. Han vil begrave faren her, og møter presten for å avtale. Laus irriterer seg over presten, og ser nedlatende på menneskene og den lille bygda. Men han blir værende.
Laus tar seg en pause fra arkitektjobben, under dekke av å skulle gjennomføre et fotoprosjekt. Han er mer og mer sammen med presten, Stig, uten egentlig å nære noen særlig varme følelser for han. Han liker kona til presten, Alma, som Laus syns er altfor ung og bra for Stig.
Jeg begynte på boken og alt var bra, inntil jeg leste, leste og leste og så og si ingenting skjedde. Vi kommer aldri godt nok innpå Laus, eller noen av de andre personene i boken. Laus er ikke en spesielt sympatisk karakter, og det hadde ikke vært et problem hadde ikke boken manglet driv. Laus er ikke som andre, det er usikkert hva han egentlig vil, han vet det kanskje ikke selv. Han bare er, og ufrivillig sårer mennesker ettersom han ikke vil det samme som de.
Kaabøl skriver fint, og har mange fine tanker og bemerkninger gjennom boken. Problemet er at boken rett og slett ble kjedelig, og når det endelig skjer noe er boken ferdig.
Har akkurat sett filmen Never Let Me Go, med Carey Mulligan og Keira Knightley. Det er en science fiction film, men den fokuserer mer på følelser og det mellom-menneskelige enn selve samfunnet. Det handler om Kathy, Ruth og Tommy som bor på internatskolen Hailsham.
Barna blir oppfordret til å male, det er mer fokus på det kreative, enn fag som matematikk eller naturfag. Det kommer frem at barna er kloner, og lever kun for å gi bort organer når de blir voksne.
Først syns jeg ikke filmen var så bra. Men den gjorde inntrykk på meg, jeg klarte ikke slutte å tenke på den. Jeg syns den var vakker, godt skuespill og den hadde en fin langsomhet og vakre bilder. Så jeg måtte lese mer om boken som filmen er bygget på. Under filmen var det små scener som jeg undret meg over, og som jeg vil vite bakgrunnen til. Ikke minst vil jeg vite mer om samfunnet som historien bygger på, det kom ikke så altfor tydelig frem i filmen. Det er jo meningen, men jeg tenker at det står noe mer i boken.
Jeg har lest at mange ikke liker passitiviteten til rollefigurene, spesielt Kathy. Hvorfor de ikke kjemper mer osv. Men jeg kan forstå passitiviteten, det er ulikt for mennesker i hvilken grad man aksepterer ting. Hvor lang tid det tar før man innser om man kan gjøre noe med det eller ikke. Jeg syns det var vakkert at filmen fokuserte på følelsene deres, og ikke en større ytre handling.
Filmen var jo dyster, og jeg har egentlig ikke lyst til å lese boken. Samtidig så vil jeg vite mer, om karakterene, handlingen, alt.
